Headbangers blogg

Rating:

Jo da, det er deilig med pompøs og progressiv hard stadionrock. Coheed and Cambira trykker skamløst på de rette 80-tallsknappene, og på sitt beste er “No World for Tomorrow” en nytelse i følsom rock.

“No World for Tomorrow” er et hakk mer kommersiell enn forgjengeren “Good Apollo, I’m Burning Star IV…”, som var litt råere, litt særere og egentlig litt mer spennende. Noe av det som gjør Coheed and Cambria til et spesielt band er nettopp det å tørre å være litt sære og annerledes. Det er ikke noe galt med kommersiell rock, men i på “No World for Tomorrow” blir det til tider litt i overkant mye smørsang og lite progresjon.

Det er ikke stort å høre til hardcorehistorikken bandets nye trommis Chris Pennie har med seg fra Dillinger Escape Plan, selv om også Coheed and Cambira eksperimenterer. At NRKs og JR Ewings Erlend Mokkelbost mener Coheed and Cambira er et “elendig drittband” og skylder på Coheed and Cambria for at JR Ewing ble oppløst er interessant i seg selv, like mye som det er tragikomisk.

Alt i alt en helt ok skive, som ikke når helt opp til forgjeneren.

Noen ganger kommer man over banale festligheter, som sau.no og ulv.no.

Et annet eksempel, som er verdt 30 sekunder og et smil er Master of puppets.com. Eieren har nok fått dosen spam.

Rating:

En radikal endring i Monster Magnet-formelen ville vært en større begivenhet enn oppdagelsen av intelligent liv i verdensrommet. Med Dave Wyndorffs mangeårige dopbruk og tilhørende overdoser må jo kreativiteten og konsentrasjonen lide i det lange løp.

Det starter lovende. Tittelsporet “4-Way diablo” og “Wall of Fire” er av god gammel Monster Magnet klasse, og gir godfot. Resten av albumet er mer eller mindre et langt gjesp. Låtene ikke sterke nok, refrengene sitter ikke helt som de skal, og lydbildet er overraskende soft.

Dette er ikke et direkte dårlig album, problemet er at Monster Magnet ikke evner å være verken monster eller magnet. Bare uengasjerende og unødvendig. Det er lov å håpe på at låtene vokser, som de beste skivene gjør, skjønt jeg tviler. “4-Way Diablo” blir ikke sendt med ubemannede romskip som eksempler på den beste musikken menneskeheten har skapt. Til det har vi Monster Magnet-klassikerne “Spine of God”, “Dopes to Infinity”, “Powertrip” og “Superjudge”.